...

Pionerdykkernes siste reise?

I disse dager behandler Menneskerettighetsdomstolen EMD i Strasbourg en klage fra nordsjødykkerne. Dermed er 40 års arbeidsmiljøsynder bragt til det juridiske endepunkt. Men en politisk løsning er mulig.

 (En alternativ mulighet for FNs menneskerettighetskommisjon i Geneve behandles ikke i denne artikkelen)

Diskuter saken her!

 

Av Terje Marøy

 

Offshoredykkerunionen (ODU) og fagforbundet Industri Energi har slåss for erstatning til skadde nordsjødykkere i Oslo tingrett (seier), borgarting lagmannsrett (tap) og Norges høyesterett (tap). På ODUs nettsider fins utførlige referater fra rettsrundene. Stigmavakta.no har også skrevet om saken.

Status

I Oslo tingrett fikk dykkerne medhold. Staten var på objektivt grunnlag ansvarlig for skadene dykkerne pådro seg under pionertiden. Borgarting lagmannsrett og Norges høyesterett kom til motsatt resultat.

Nå er alle rettsmidler utprøvd i Norge, og tvisten er bragt inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen EMD i Strasbourg. Prosessfullmektig er advokat Tom Sørum ved advokatfirmaet Ness Lundin DA.

Etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon har en stat plikt til å gripe inn når folks liv og helse er truet, også i arbeidslivet. Denne handlingsplikten blir det sentrale spørsmålet i EMD.

Både den tidligere arbeidervernloven og seinere arbeidsmiljøloven hadde strenge krav til at farlige sider ved arbeidsmiljøet skulle avklares før virksomhet ble satt i gang. Staten hevder at den ikke visste nok om forholdene til at de kunne reagere. Dykkerne mener at staten visste mer enn nok til at den burde grepet inn, særlig da det umiddelbart viste seg at et stort antall dykkere ble alvorlig skadet etter kort tids dykking.

PhSS-orkan 002.jpg

Bevisst uvitenhet

Her forberedes dumping av dykkere da dykkerplattformen Philips SS slet seg og drev mot plattformen Tor i orkan høsten 1981, bare halvannet år etter Alexander Kielland-ulykken.  Over sirklet jagerfly klar til å senke plattformen hvis kollisjon ikke kunne unngås. Saken ble dysset ned, dermed ble heller ikke kunnskap rundt nestenulykken sikret til beste for et tryggere arbeidsmiljø. I sikkerhetsarbeidet holdt staten seg i bevisst uvitenhet, og hevder nå at den skal ha juridisk fordel av ikke å vite.

 

Hva visste staten?

Statlige organer hadde fått forhåndsvarsel om at det var registrert omfattende langtidsskader blant vanlige arbeidsdykkere, som i hovedsak opererte fra overflaten til 20 meter. Blant annet skrev University of Newcastle upon Tyne allerede i 1969 at 50 prosent av slike dykkere utviklet bennekrose, skjelettdød. temaet ble også belyst etter at dykkere i Norge krevde verneregler i 1936, et arbeid som ikke ble avsluttet før på slutten av 50-tallet.

Seinskader ble først omtalt allerede på 1850-tallet, og seinere ble det publisert en rekke artikler rundt temaet fram til nordsjødykkingen startet. 

Det staten har rett i, er at den ikke kunne vite hvordan skaderisikoen ville materialisere seg i Nordsjøen, hvor dybdene ble økt til maksimalt 248 meter. Den første utbyggingen av Ekofisk ligger på vel 70 m, altså tre ganger så dypt som de fleste anleggsdykkene innaskjærs. Etter dykkernes mening er det urimelig av staten ikke å ta høyde for at økt dybde ville gi økt risiko for både akutte skader og seinskader. Til støtte for dette synet er en Veritas-rapport fra 1970 som beregnet risikoen for dykkerne til cirka 1000 - tusen - ganger større enn for andre risiko-yrker.

Fasit i dag ligger ikke langt fra Veritas advarsel dengang. Nær 100 prosent av dykkerne er skadd, et ukjent antall er døde av skadene. Ukjent antall døde er i seg selv merkverdig, fra en tidsepoke da det forelå granskningsplikt av hvert eneste dødsfall i arbeidslivet.

Men Staten valgte også å overse andre signaler. Arbeidstilsynet og seinere Oljedirektoratet var vitne til at dykkere forsvant ut av yrket med store skader etter få års dykking. Noen ble skadd allerede på første dykk. Dr Peter Bennet skrev i april 1975 at 11 døde dykkere i 1975 trolig var toppen av isfjellet.

Arbeidstilsynet var vel kjent med at ulykker og nestenulykker ikke ble rapportert. Men de valgte å se gjennom fingrene med tilstanden. Dykkerne på sin side ble truet med sparken om de fortalte noe. Dette var også Arbeidstilsynet kjent med.

Ved flere tilfeller bidro arbeidstilsynet selv til tilsløringen.

27. august 1974 omkom pionerdykker Peter Kelly under arbeid på norsk sokkel. Dykkerfartøyet forlot installasjonen og dro til internasjonalt farvann. Det nederlandske dykkerfartøyet Champion var registrert i Panama. Statens arbeidstilsyn ville vite  hva som hadde skjedd, men ble avvist av kaptein og rederi med at norske myndigheter ikke hadde jurisdiksjon over et fartøy under bekvemmelighetsflagg. Arbeidstilsynet aksepterte dette. Da de etterlattes forsikringsselskap henvendte seg til Arbeidstiklsynet for å få informasjon, ble de kontant avvist og henvist til Panama for informasjon. Men Panama hverken har eller hadde sikkerhetsansvar for Nordsjøen. Innenfor en sikkerhetssone rundt hver installasjon er ansvaret definert, og det er norsk.

Under granskning av Skånevik-ulykken i 1978 konkluderte Arbeidstilsynet med at ulykken mest sannsynlig skyldtes menneskeleig svikt, men underslo at de selv dispenserte fra kravet om reservegass under forsøket. De utelot også å nevne at nær 30 innhentede rapporter om saken i hovedsak pekte på systemsvikt. Dykker og tillitsvalgt Jan Warloe hadde en inngående kronikk om dette i Dgabladet, for cirka 10 år siden, som nå er fjernet fra nettet. Jeg sjekket imidlertid den gangen Warloes versjon mot den lokale lensmannen som etterforsket saken. Han stadfestet Warloes fremstilling.

Etterhvert som dykkerne erfarte alvorlige skader etter faglig tvilsomme prosedyrer, kom deres krav om sikrere arbeidsmiljø. Regjeringen erkjente at manglende kompetanse var årsak til de mange ulykkene (3. oktober 1975, Bergrav/foredraget til Kgl resolusjon). Da hadde dykkingen foregått i ni år. I 1976 ba myndighetene Politiets overvåkingstjeneste hindre at en maritim forsker skulle få ansettelse ved den påtenkte forskningsinstitusjonen NUI. Man fryktet at han kunne lekke opplysninger om risiko til dykkermiljøet og opinionen.

I motsetning til Staten ble dykkerne holdt i uvitenhet om de uløste sikkerhetsoprblemene.

Etter dykkernes mening er det derfor ikke mangel på informasjon som er problemet, men at Staten sjøl bidro til å tåkelegge arbeidsforholdene, som den vegret seg mot å ta hensyn til informasjonen.

(Etter et dykkerkurs på Haakonsvern i 1977, ble jeg og flere av mine medelever forsøkt vervet til Nordsjøen. Marinens dykkerlege Svein Eidsvik advarte oss den gangen om at i Nordssjøen måtte fortsatt hvert dykk sees på som et eksperiment, der man visste litt om den akutte risikoen og lite om langtidsrisikoen, som trolig var betydelig. Dermed avsto jeg fra Nordsjøen, og er derfor god helse ogikke blant saksøkerne i dag. Men Eidsvik rettet en rekke advarsler til myndighetene utover 70- og 80-tallet).

Trykkfallsyke

En av de viktigste årsakene til seinskadene er trykkfallsyke, gassbobler i kroppens vev, som kan skade lemmer, kretsløpet og sentralnervesystemet. Mange dykkere fikk gjentatte anfall av denne sykdommen på grunn av mangelfulle tabeller. Staten var hovedmotstander i arbeidet for sikrere tabeller, som på sin side ville øke kostnadene ved dykkingen. Det skulle gå 25 år med dette sykdomsmareritt før Staten bøyde av. Det skjedde først da sykdommene ble så omfattende, med dertil hørende beslag på trykkammer til behandling i stedet for aktiv dykking, at driftsstansen overgikk heftet ved sikre tabeller. Da tabellene kom i 1991, ble tilfellene av trykkfallsyke nær nullet over natten.

Forsøksdykking

Et av de dystreste kapittel i dykkerhistorien var forsøksdykkingen, hvor alvorlige skader i laboratorium ble neglisjert og underslått for politikere og opinion. Desinformasjonen ble i stor grad utført av statens egne vaktbikkjer i oljedirektoratet. Dermed ble politikerne skånet for informasjon som kunne forsinke utbyggingstakten.

En av de sakkyndige vitnene fra Nasjonalt kompetansesenter for hyperbar- og dykkemedisin (Haukeland universitetssykehus) sa dette i sitt vitnesbyrd for tingretten: "Dette er forskning av en slik art at vi må tilbake til dr mengeles forskning under krigen for å finne maken til."

Å høre dette i en norsk rettsal i 2007, for å beskrive tilstanden i Norge på 80-tallet - 30 år etter naziregimets fall, ble en spesiell opplevelse. Noen av oss gråt, andre ble lynende forbanna. Vi forventer mer av menneskerettighetslandet Norge enn den virkelighet som denne legen nøkternt, sannferdig og lavmælt vitnet om under vitneansvar.

I ett tilfelle Deep Ex 1 (350 m), ble dykkerne forsettlig utsatt for trykkfallsyke, med gassbobler til hjernen. Forsøksledelsen nektet å følge meldingen "all stop" da første dykker forlangte eksperimentet stanset etter intense hjernesmarter. Like etterpå ble kontrolløren akutt syk. Trykkfallet fra 127 til 105 meter ble gjort på to minutter, mens selv de mangelfulle tabellene forskrev over 10 timer. Resultatet var gitt, forsøket hadde intet annet mulig utfall enn varig skade eller død. At dykkerne berget seg, skyldtes at de fikk kjapp behandling da forsøksledelsen ble tvunget til å avbryte. Samtlige deltakere på testen fikk varige skader, men det er ikke mulig å skyldfordele skadene på eksperimentene i forhold til den ordinære sdykkingen.

DeepEx 2 (501 m) ble et tilsvarende mareritt for forsøkspersone.

I andre forsøksdykk ble dykkerne nektet behandling underveis, trolig fordi det ikke passet med forhåndsbestemt fasit. Trolldykket (400 m) handlet om at man måtte dokumentere at Nordsjørenna kunne forseres med dykkerberedskap, for ilandføring i Norge.To av dykkerne ble svært alvorlig syke, men det ble underslått overfor opinionen og politikerne.

Forsøket ble så mislykket at man ikke torde gjennomføre det planlagte verifikasjonsdykket i sjø. Likevel ble Stortinget og miljøpolitikerne beroliget med at ilandføring var trygt, og beredskap på plass. For å underbygge beredskapen, ble det inngått en falske beredskapsavtale med dybdegrense på 400 m mellom Statoil, Hydro og Saga på den ene side og Stolt Nielsens dykkeselskap med Seaway Pelican på den annen side. "Pelikanen" var ikke utstyrt for sliike dybder, og hadde hverken prosedyrer eller tabeller som gjorde slike dykk mulig. Men Stortinget ble beroliget. Oljedirektoratet visste imidlertid om alle de tvilsomme detaljene, også at beredskapen var fiktiv. 

Ikke helsvart

I denne herva gikk en hel yrkesgruppe til grunne. Det i seg selv er uten sidestykke i Norges historie. Domstolene har imidlertid kommet til at Staten har en så perifer (?) rolle i forhold til oljevirksomheten at den ikke kan holdes ansvarlig.

Dykkerne vil nå prøve om den massive kunnskapen om skadene, statens tilsløring av fakta og mangel på arbeidervern, kan stride mot menneskerettighetenes handlingsplikt.

Selv om dykkerne tapte rettsprosessene, er ikke bildet helsvart. Samtlige rettsinstanser slo fast at det var sammenheng mellom et uforsvarlig arbeidsmiljø for dykkerne, og de skader de ble utsatt for. Høyesterett går lengst, ved å fastslå at oljeselskapene er ansvarlige. Og det er her Staten viser dobbeltmoral. I egenskap av stat vil ikke Staten påberope seg foreldelse, og Stortinget selger inn sin medmenneskelighet i saken ved å fatte et slikt vedtak. Men i egenskap av eier, påberoper Staten seg foreldelse.

Dermed har dykkerne fått medhold i sin fremstilling, og medhold i at det fins et erstatningsgrunnlag, men de har ingen steder å sende regninga.

Politisk løsning

Dette burde åpne for en politisk løsning. Vi snakker om 2-300 mennesker som i ung alder fikk yrkeslivet rasert, økonomien ruinert, og mange av dem havnet i sosialt uføre. Men uten deres innsats ville utbyggingen i Nordsjøen blitt forsinket, trolig med 5-10-15 år, kanskje mer. Norsk velstand ville ikke vært i nærheten av hva den er i dag.

Staten hevder at den tok et politisk ansvar gjennom kompensasjonsordningen i 2004, som utgjør cirka halvparten av hva et normalt erstatningsoppgjør ville gi.

Er det for ille, at vi som nyter godt av oljerikdommen, gir dem full erstatning. Vår fremste ekspert på arbeidsrett, professor Henning Jakhelln, ba under høringen om saken, at Staten burde handle som om den var ansvarlig. 

Det er et sybspunkt som i hvert fall kunne gi oss brukere av velstanden en form for avlat, og de gjenlevende dykkerne en synlig anerkjennelse de få årene de har igjen å leve.

Se også dykkernes gjennomgang av rettergangen.

(Artikkelen tilegnes de dykkere som døde av skadene sine eller for egen hånd under prosessens gang, blant dem en personlig venn. Fred over deres og tidligere døde dykkeres minne!).

***

PS!

 Seway Pelican bløffet til seg kontrakt

 Seaway Pelican.jpg

 

Stolt Nielsens dykkerfartøy Seaway Pelican, påtok seg dykkeberedskap til 400 m. Skip m/ mannskap hadde hverken utstyr eller prosedyrer for å dykke så dypt. Det ble likevel sertifisert til 400 m av Oljedirektoratet, som var pådriver for 400-meters-propagandaen, som de nå tilstår det ikke var faglig dekning for. Dykkere forteller om flere besvimelser på grunnere dyp, som førte til at dykkere på frivakt viftet med håndlær for sikre rett gassblanding.

Beredskapshandelen var falsk, og alle involverte parter visste det, men den bidro til å sikre flertallsvedtak i Stortinget.

 

...


Terje Marøy
Ansvarlig redaktør

Stigmavakta
Ellingsrudlia 27
1400 Ski

Tlf: 917 02 481
E-post: tema@online.no