Sosial dumping i Vestregionen?

Bærum, Drammen og tolv andre kommuner i Vestregionen mener at kommersielle aktører kan tilby personlig assistanse 150 kroner under kommunens egen selvkost. Opplegget betyr både innskrenkning i funksjonshindras valgfrihet og kraftig reduksjon i de personlige assistentenes lønns- og arbeidsvilkår.

Stortingsrepresentant Laila Dåvøy har stilt skriftlig spøsmål om saken til helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen.

Tekst: Terje Marøy

Knapt har blekket tørket i Adecco-skandalen, før det legges opp til systematisk sosial dumping Vestregionen. Timepris for sjølstyrt (bruker-/borgerstyrt) personlig assistanse (BPA) gjennom kommersielle aktører settes til 265 kroner. Drammen og Bærum har definert sin egen sjølkostpris til henholdsvis 412 og 415 kroner.

Lønnskostnader alene (inkl. sosiale utgifter, forsikringer, mv) på slikt arbeid i regionen er i dag på 295 kroner. Dermed må assistentenes vilkår reduseres med 50.000 kroner per årsverk for at de kommersielle kontraktsvinnerne skal gå i null på lønn. Skal de få et dekningsbidrag til egen drift og administrasjon for å møte kommunenes detaljerte krav, må lønningene raseres med ytterligere 50-100.000 kroner per årsverk.

Det er vanskelig å se at kommunene kan få sine ønsker om outsourcing oppfylt uten omfattende sosial dumping.

 

Innskrenket ordning
I tillegg setter Vestregionen sterke begrensninger på innholdet i framtidig BPA. Dermed undergraver de også selve hensikten med ordningen; sjølstyrt liv og samfunnsdeltakelse for innbyggere med assistansebehov. Vestregionens kommuner skal i framtida definere hva deres innbyggere kan få assistanse til. Sjølstyringa vil i hovedsak begrenses til at den som har assistansen sjøl kan bestemme tidspunktene for sin assistanse.

BPA er en absolutt forutsetning for likestilling for funksjonshindra med assistansebehov. Slik undergraver Vestregionens konsesjonsopplegg den nye diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, som nettopp skal sikre at funksjonshindra kan delta i samfunnet på samme vilkår som resten av befolkningen.

Tjenestekonsesjon er et kvalitetssikringsopplegg som skal sikre at den som får en kontrakt kan oppfylle den. Når en innbygger er innvilget BPA, skal vedkommende kunne velge mellom konsesjons-haverne hvem som skal ha arbeidsgiveransvar for assistentene i ordningen ordningen.

På landsbasis er det ideelle samvirket ULOBA arbeidsgiver i 33% av BPA-ordningene, kommunene 54 %, 11% ordner assistansen gjennom sitt personlige selskap, 2% dekkes av kommersielle aktører.

 

Funksjonshindra avviser Vestregionen
BPA er utvikla av funksjonshindra sjøl. De har gjennom 20 år erfart hvordan denne ordningen må være for å oppnå samfunnsdeltakelse som; arbeid, organisasjonsliv, kulturliv, frivillig arbeid, politisk deltakelse - og annet som en person uten funksjonsnedsettelser tar for gitt.

Dette arbeidet har de drevet fram i sitt eget ideelle samvirkelag ULOBA, som har vedtektsfestet forbud mot utbytte. Alle andelseierne er funksjonshindra med assistansebehov. Mange av Vestregionens funksjonshindra er aktive i dette arbeidet, nettopp gjennom samvirkelaget sitt, med hovedsete i Drammen

ULOBA har vært pådriver for nasjonale kvalitetskrav, nettopp for å beskytte sine medlemmer mot vilkårlige lokale tjenestekonsesjoner som diskriminerer funksjonshindra alt etter hvilken kommune de bor i.

 

 

900 assistenter berøres

Foruten å serve andelseierne, som er arbeidsledere i egen ordning, er ULOBA i dag arbeidsgiver for cirka 900 assistenter i Vestregionen. ULOBA melder at de likevel ikke kan søke tjenestekonsesjon i regionen, hovedsakelig av to grunner:

•  Tjenestekonsesjonsgrunnlaget undergraver intensjonen med BPA; et sjølstyrt liv med aktiv samfunnsdeltakelse. Funksjonshindra vil ikke stille seg bak et opplegg hvor kommunen i detalj vil definere hva assistansen skal brukes til, og slik styre hvordan den funksjonshindra skal leve sitt liv..

• Prisen de må forplikte seg på, ligger 30 kroner under det som deres assistenter i dag har av avtalte lønns- og arbeidsvilkår. Funksjonshindra sjøl mener at forutsetningen for en god ordning innenfor noe så nært som personlig assistanse, krever trygge og gode arbeidsforhold for assistentene.

Men både ULOBA sentralt og deres andelseiere vil kjempe for at nasjonale kriterier skal overstyre lokale avarter, og de oppfordrer de berørte kommunene til å legge bort hele tjenestekonsesjonsgrunnlaget sitt.

 

Priser

På grunn av stordriftsfordeler innenfor et fokusert spesialfelt, BPA, har ULOBA i dag en timepris på 347 kroner, henholdsvis altså 68 og 65 kroner lavere enn Bærums og Drammens egen selvkost.

ULOBAS inntekter brukes slik:

• 85%, 295 kroner, dekker assistentenes lønn, sosiale utgifter, pensjon, lovfesta forsikringer og annet som hører et fungerende arbeidsforhold til.

•  10%, 35 kroner, går til arbeidsgiveroppgaver, lønnsadministrasjon, kurs, rådgivning, opplæring og opparbeidelse av et bufferfond for å dekke vikarer og svingende utgifter. Rådgivningen er likemannsbasert; hver enkelt funksjonshindra får en rådgiver som selv har erfaring med BPA, som hjelper i søkeprosessen og senere, fort at ordningen skal fungere optimalt. De får en person å forholde seg til gjennom en stor del av livsløpert. Opplæringen handler om arbeidsledelse, for å sikre assistentene forutsigbarhet og et godt arbeidsmiljø.

• 5%, 17 kroner, er funksjonshindras egen buffer og solidaritetsfond for å få ordningene til å gå i hop når noe ekstra dukker opp.

•  Vedtektene forbyr utbytte.

Regionens fastsatte pristilbud er 265 kroner. Dette vil i sin tid trolig hemme både trivsel og rekruttering gir. Tilbudet/kravet henger ikke sammen med virkelighetens verden, og vil trolig påvirke både effektivitet, trivsel og rekruttering. Løsningen kan bli å importere billig arbeidskraft fra Øst-Europa, som igjen gir språkproblemer og dårligere effektivitet for den som skal assisteres. En slik løsning åpner for lønninger langt under vanlige tariffer; det man kaller sosial dumping.

 

Innskrenkninger byråkratiserer livet

Tjenestekonsesjonsgrunnlaget legger sterke føringer på hva slags arbeid assistenter kan settes til. Utover det som kommunen lister opp, skal BPA avgrenses til det som er spesifisert i lov om sosiale tjenester. Denne loven er ikke utfyllende, nettopp fordi ordningen skal være sjølstyrt og sjøldefinert. Den enkelte skal innenfor sin tildelte ramme sjøl definere hva som er viktig å prioritere til hvilken tid. Kan hende vil vedkommende velge bort gulvvask en dag for å kunne gå på politisk møte, teater eller fotballkamp.

Vestregionens opplegg betyr en byråkratisering av livsutfoldelse. Hvor grensen skal gå, blir neppe lett. Kommunene har innsett at snømåking er greit, men ikke plenklipp. Stell av blomsterkasser står ikke nevnt noe sted. Skal en funksjonshindra gro ned i ugress?

Å arbeide frivillig for sitt parti under valgkamper annet hvert år, er verken listet i konsesjonsvilkårene eller loven. Skal funksjonshindra forbys å stå på stand?

 

Ekstraarbeid for kommunene

Dermed må den enkelte søke om å delta på aktiviteter han/hun i dag sjøl kan velge å være med på. Dette vil trolig gi en flom av individuelle søknader, som dreper mulighet for et spontant liv, før avslag etter lang saksbehandlingstid trolig vil passivisere disse innbyggerne. Sjølstyring i eget liv blir borte.

Konsesjonsgrunnlaget åpner for at funksjonshindra sjøl skal kunne ta arbeidsgiveransvaret gjennom eget firma. I stedet for et lite antall profesjonelle aktører, kan det gi en flom med småselskap uten erfaring. Dette vil øke kontrollpresset i kommunen dramatisk. I Sverige er det akkurat denne type organisering som skaper mest hodebry.

 

Stigmavakta spør ordførerne

Innbyggernes levekår er et politisk ansvar, for de fleste av oss forankret i overnasjonale organer, Stortinget og Regjeringen. Levekår for funksjonshindra er henvist til kommunepolitikere og tilfeldige saksbehandler. Ansvaret er like fullt politisk. Derfor er det ordføreren i den enkelte kommune vi spør:

• Hvordan skal dere få kommersielle selskaper til å drive BPA for 150 kroner under kommunens selvkost, uten sosial dumping?

•  Hvilke tiltak vil kommunen iverksette for å sikre funksjonshindra med assistansebehov full samfunnsdeltakelse i framtida, nå når dere innskrenker BPAs virkeområde?

Svarene blir lagt ut etter hvert som de kommer inn.

 

 

Lovendring

Sosialtjenesteloven blir for øvrig snart erstattet av de nye samhandlingslovene. BPA er foreslått å ligge under kommunehelse- og omsorgsloven. Hastverket med å presse gjennom et konsesjonsgrunnlag nå, vil sikre kommunene mot å ta hensyn til den nye loven de årene konsesjonen gjelder.

Funksjonshindra må betale prisen gjennom markert dårligere ordninger enn de har i dag. (Jeg skal ikke her komme inn på at også det nye lovforslaget også betyr en vesentlig svekkelse for funksjonshindras rett til å bli inkludert i arbeids- og samfunnsliv).

 

Fortvilelse

Vestregionens opplegg har skapt fortvilelse hos både funksjonshindra og assistenter. De går en usikker framtid i møte.

Svært mange har ved hjelp av BPA kunne ta seg jobb utenfor hjemmet. I tillegg har mange familiemedlemmer kunnet gjenoppta et aktivt yrkesliv når deres sønn eller datter har fått BPA.

Om kommunene sier opp avtalene med ULOBA, ettersom dette samvirket ikke søker tjenestekonsesjon, kommer reglene om virksomhetsoverdragelse inn. Dermed er assistentene sikret mot endring av arbeidsinnholdet og lønnskutt på kort sikt. Kommunene har foreløpig ikke sagt noe om dette, ei heller om gamle ordninger trekkes ut av konsesjonsgrunnlaget for å videreføres i sin nåværende form. Men de får ikke spart noen utgifter på gamle ordninger som dekkes av virksomhetsoverdragelsen.

Slike inngrep i assistansen som konsesjonen legger opp til, kan bare skje gjennom enkeltvedtak overfor hver funksjonshindra. Det vil derfor ta noe tid før funksjonshindra sjøl og deres assistenter rammes med full tyngde. Men nye ordninger kan rammes av de sterke begrensningene kort tid etter 21. mars, hvor søknadsfristen om konsesjon er ute.

ULOBA er i dag involvert i ordninger i 12 av de 14 kommunene. De vet ikke om det blir noen overgangsordning for sine ansatte og deres funksjonshindra arbeidsledere. Men de vil bistå i virksomhetsoverdragelsene, for nettopp å sikre både sine andelseieres og ansattes rettigheter.

 

I utakt med moderpartiene

Den politikeren som mer enn andre har lagt sin pondus i BPA-saken er høyreleder Erna Solberg. Flere av landets mest markerte høyrekommuner har her lagt seg på kollisjonskurs med sin politiske leder.

På samme vis har arbeiderpartiordførerne brutt med partiets og fagbevegelsens syn på sosial dumping.